Hvorfor er vi ikke mer nysgjerrige på hverandre?

Tekst: Ivar Ramberg

Jeg er nysgjerrig. Har alltid vært det. Nysgjerrig på nye opplevelser, nysgjerrig på nye bøker, nysgjerrig på nye steder. Men først og fremst nysgjerrig på mennesker. Møte med mennesker.

Selv om jeg er oppvokst i Sandefjord, kjenner jeg ikke alle de 65.000 menneskene som bor her. Heller ikke alle av de over 12.000 sandefjordinger med flerkulturell bakgrunn. Men jeg kjenner noen. Og vil gjerne bli kjent med flere.

Ikke bare fordi jeg er nysgjerrig på mennesker, på menneskers historier, opplevelser, erfaringer – men også fordi det å ha mange, og mangfoldige kontakter, beriker mitt liv og utvikling.

Positiv nysgjerrighet, den viktigste ingrediensen i inkluderingsarbeidet!

Jeg tror at det å oppleve mennesker, gjør at jeg føler meg sett, den jeg treffer føler seg sett og sammen skaper det et fellesskap og tilhørighet.

Vegrer du deg for å ta kontakt, innlede en vennlig prat? Da er du ikke alene om det. Men jeg har en tro på at akkurat som du setter pris på et vennlig blikk, et «hei» eller noen ord om været eller andre hverdagslige forhold – så gjør mange andre det også.

Hvor begynner vi?

Så «enkelt» starter inkluderingen – hei, et vennlig blink og en kort samtale.

Og her ligger min utfordring til alle sandefjordinger; kan du neste gang du treffer et annet menneske i oppgangen, utenfor barnehagen eller skolen, eller hvor som helst, si «hei», snakke om været, spørre om hvordan hun eller han har det?

Dersom vi som lokalsamfunn ikke får til hverdagsinkludering, vil utenforskapet og ensomheten bare øke. Dette er ingen, ingen, tjent med.

Den byråkratiske, offentlige inkluderingen/ tilretteleggingen, er viktig, men utilstrekkelig dersom ikke du og jeg, i hverdagen, ikke ser hverandre og «bryter isen».

All forskning innen inkluderingsarbeid viser det samme; det er den mellommenneskelige kontakt og utvikling av vennskap som skaper gode samfunn med lavt konfliktnivå – for alle.

Nysgjerrighet er viktig for læring og utvikling

Min nysgjerrighet førte meg til et vennskap. Vi er ikke mye sammen, men et «hei, hvordan har du det», førte til en kort samtale. Neste gang vi møttes ble samtalen lenger. Nå vet jeg mer om ham og han vet mer om meg. Vi har ikke avtaler på å møtes, men når det tilfeldigvis skjer, er det nå naturlig å stoppe opp litt. Prate. Det er denne enkle hverdagsinkluderingen jeg vil utfordre deg på.

Og så er det opp til deg og din nye venn om det skal utvikles. Og vil du «mer», kan du oppsøke Globale Sandefjord, frivilligheten eller kommunen, og bli flyktningekontakt, global ambassadør, besøksvenn, leksehjelper eller hva du vil og brenner for.

Og vet du hva, uansett hva du velger av dette – vet jeg det vil glede ditt liv. Hva tenker du?