Av Bernhard Grønnevik, kommunikasjonsrådgiver ved NAV Vestfold og Telemark
Historiene i denne artikkelen tar utgangspunkt i samtaler som fant sted i ungdomshuset Napern1916 i Sandefjord. Faten Lubani og Elin Sørensen fra Globale Sandefjord hadde lånt lokalene for å gjøre opptak av digitale cver. Jeg var invitert for å møte Mahshad AK, som for to år siden forlot en god og spennende jobb i Iran, for å bli med ektemannen til Norge.
Under besøket i Napern1916 traff jeg flere flerkulturelle, og jeg fikk se hvor mye forberedelser og terping det ligger bak en gjennomtenkt digital jobbsøknad med varighet på ett minutt. Jeg fikk også bekreftet at det finnes mange ressurssterke, fargerike mennesker blant innvandrerne til Norge, og at det er en grov forenkling å tro at alle flerkulturelle har tilnærmet samme bakgrunn, og er mer eller mindre like.
Italiensk og språkmektig
Den første jeg traff da jeg trådte over dørstokken var Khaled Karabash, en palestinsk flyktning som kom til Norge fra Syria i 2019. Han møtte meg med spørrende øynene og et forsiktig smil om leppene. Faten kom til og forklarte hvorfor denne fremmede hvite mannen forstyrret roen i det provisoriske innspillingslokalet. Khaled hadde festet cven sin til tapen tidligere samme formiddag. Nå fulgte han interessert med mens Paola Stella og Elin gjorde de siste forberedelser før de skulle gjøre prøveopptak foran kamera. Jeg ble plassert på en barkrakk i smittevernmessig forsvarlig avstand til de andre. Med nytraktet kaffe i koppen lente jeg forover og lot meg imponere av den språkmektige italienske dama mens hun sparret med Elin. Jeg tenkte at behersker du tysk, spansk, fransk, engelsk og norsk, samt har lang erfaring fra bank, har jobbet med kommunikasjon og som lærer, da bør dørene inn i arbeidsmarkedet snart åpne seg på vid vegg. Etterpå var det duket for opptak. Først ett som Paola og Elin studerte nøye på utkikk etter forbedringspunkter. De ble enige om hvilke justeringer som måtte gjøres og gjentok prosessen. Etter tredje forsøk sa de seg fornøyde med resultatet, senket skuldrene og tok en velfortjent pust i bakken.
Paola Stella
Statsløs
Jeg benyttet anledningen til å veksle noen ord med Khaled. En statsløs palestiner som er født og oppvokst i Syria, har to barn, en jente på 8 og en gutt på 6. Etter krigsutbruddet jobbet han med logistikk for FN både i Syria og Libanon. I 2015 innså han at barnas liv var i alvorlig fare. Med bomberegnet tett innpå livet tok han grep, og fikk sin daværende kone og de to barna ut av Syria og i sikkerhet. Selv ble han igjen for å fortsette arbeidet for FN. I 2019 hadde også Khaled fått nok og forlot Syria. Nå bor han i Sandefjord sammen med sine to mindreårige barn. Han har lært seg flytende norsk, jobber som frivillig for Kirkens Bymisjon, men savner en jobb å gå til, helst innen administrasjon eller logistikk. «At jeg har det daglige ansvaret for to små barn gjør det litt vanskelig. Jeg er ikke så fleksibel. Jeg kan bare jobbe på dagtid mens barna er på skolen. Situasjonen er vanskelig. Jeg er ikke vant til å være uten jobb. Det gjør vondt. Faren min, som bor i Syria, ringte og spurte hvorfor jeg ikke har fått en jobb. Han forstår ikke at det er slik. Jeg må skaffe en jobb», slår Kahled fast idet jeg takker den ytterst sympatiske palestineren med de kledelige svarte skjeggstubbene for praten, som for øvrig foregikk på flytende norsk.
Khaled Karabash
Alt for kjærligheten
Jeg bet meg merke i Mahshad da hun deltok på en digital idedugnad. Målet den gang var å hente inn ideer som kan bidra til bedre kommunikasjonen mellom NAV og arbeidssøkende med innvandrerbakgrunn. Mahshad gav klart og tydelig uttrykk for at det er vanskelig å komme til et nytt land, for så å møte barrierer som gjør det vanskelig å få brukt sine ressurser og bli en del av et nytt fellesskap. Det handler om språk, det handler om korona restriksjoner, og det handler om sosial distanse til menneskene i samfunnet rundt. Hun sa så mye fornuftig og tankevekkende at jeg ba om en prat.
Mahshad har en mastergrad innen business administration og jobbet for det Iranske finansdepartementet før hun kom til Norge. Der håndterte hun lånesøknader fra selskaper og organisasjoner som ønsket å bygge infrastrukturprosjekter som sykehus, damanlegg, eller ønsket å gjøre investeringer i jordbrukssektoren. Pengene hun forvaltet stammet fra Islamic Development Bank, de muslimske landenes ekvivalent til Verdensbanken, som med sine 56 medlemsland er en betydningsfull og viktig aktør for den økonomiske utviklingen i disse landene. Mashad var med å arrangere flere internasjonale konferanser. Hun fikk også æren av å skrive foredraget da den iranske finansministeren deltok på årsmøter for OPEC ( organisasjon for olieeksporterende lande) i Wien. Dette, og mere til, forlot Mahshad for kjærligheten. Hun forteller at hun ikke angrer, men legger heller ikke skjul på at det har vært vanskeligere å finne sin plass i Norge enn hun forestilte seg.
«Språket har vært en stor barriere», sier hun på godt norsk. To år etter ankomsten begynner brikkene så smått å falle på plass. Mahshad har fullført norskkurs. Nå studerer hun for å skaffe seg generell studiekompetanse. I desember vikarierte hun som lærerassistent på Byskolen, hun har vært på et par intervjuer, riktignok uten at det har gitt tellende resultater, men møtene med norske arbeidsgivere har styrket henne i troen på at hun har en fremtid i norsk arbeidsliv. «Jeg var blant annet på intervju i forbindelse med en ledig jobb som svømmelærer i Porsgrunn. Det vil si – jeg trodde det var jobb som svømmelærer i Porsgrunn, men det viste seg at det var en kontorjobb. Jeg var en habil konkurransesvømmer i Iran og tenkte at dette passer meg bra. At det var en ren administrativ stilling gjorde den mindre aktuell».
«Jeg har aller mest lyst til å jobbe som coach», sa Mahshad energisk. Det tror jeg du egner deg til, tenkte jeg, mens Mahshad fortsetter å snakke, først om tvilen som har satt sitt preg på henne de siste to årene, deretter om brevene hun har fått uten å forstå innholdet, og om hvordan det er å føle at man har mistet alt samtidig som hun befinner seg i et land omtrent på den motsatte siden av jordkloden enn der man har sine røtter, sin familie og venner. Da er det godt å vite at korona pandemien ser ut til å nærme seg slutten, at flere og flere blir vaksinerte og at hun har sikret seg en flybillett «hjem» i juni. «Men får jeg jobb utsetter jeg den flyturen. Jobb har førsteprioritet, det er sikkert og visst», slo Mahshad fast. Budskapene blir hele tiden forsterket av et levende og innholdsrikt kroppsspråk. Mahshad snakker med kropp og sjel. Denne aldrende penneknekten fra det norske byråkratiet kunne så visst hatt bruk for en coach av hennes kaliber. Hun har mye å by på og må da være et funn var inntrykket hun etterlot.
Mahshad
Vi skal bygge og trygge mennesker
Faten og Elin fortalte at målet med det de gjør er å bygge opp og trygge folk. Derfor sparrer de med arbeidssøkende innvandrerne som hjelp for å lete frem relevante fortrinn den enkelte har, og som er til nytte på arbeidsmarkedet. Det handler om å finne det unike konkursranefortrinnet i personligheten til hver enkelt. Hva er det som gjør at en arbeidsgiver skal ansette deg? Hvilke fordeler får arbeidsgiveren på kjøpet?
Dette og mere til får arbeidsgivere som besøker nettside til Globale Sandefjord svar på. Der finnes digitale cver hvor arbeidssøkere presenterer seg, og sine mange nyttige egenskaper og erfaringer. Det har resultert i et mer mangfoldig arbeidsliv i hvalfangerbyen.
«Men vi er bare så vidt begynt på en reise mot fremtidens arbeidsliv hvor mangfold blir en av de aller viktigste konkurransefordelene. Vi er hjelpere som får fart på en helt nødvendig utvikling», avslutter Faten og Elin.
Faten Lubani og Elin Sørensen